Ved å kombinere moderne sporingsdata og historiske registreringer forbedres forståelsen av sommerhabitatene til dverggåsa Anser erythropus.

Art (fugl):Lille hvitpannet gås (Anser erythropus)

Tidsskrift:Økologi og evolusjon

Abstrakt:

Dverggåsa (Anser erythropus), den minste av de «grå» gjessene, er oppført som sårbar på IUCNs rødliste og beskyttet i alle utbredelsesstater. Det finnes tre populasjoner, hvor den minst studerte er den østlige populasjonen, som deles mellom Russland og Kina. Den ekstreme avsidesliggende beliggenheten til hekkeenklavene gjør dem i stor grad utilgjengelige for forskere. Som en erstatning for besøk, tillater fjernsporing av fugler fra overvintringsområder utforskning av deres sommerutbredelsesområde. Over en periode på tre år, og ved hjelp av svært nøyaktige GPS-sporingsenheter, ble elleve individer av A. erythropus sporet fra det viktigste overvintringsstedet i Kina, til sommer- og rasteplasser i det nordøstlige Russland. Data innhentet fra denne sporingen, styrket av bakkeundersøkelser og litteraturregistreringer, ble brukt til å modellere sommerutbredelsen av A. erythropus. Selv om tidligere litteratur beskriver et flekkvis sommerutbredelsesområde, antyder modellen at et sammenhengende sommerhabitatutbredelsesområde er mulig, selv om observasjoner så langt ikke kan bekrefte at A. erythropus er tilstede i hele det modellerte utbredelsesområdet. De mest egnede habitatene ligger langs kysten av Laptevhavet, først og fremst Lena-deltaet, i Yana-Kolyma-lavlandet, og mindre lavland i Tsjukotka med smale elvebreddeforlengelser oppstrøms langs store elver som Lena, Indigirka og Kolyma. Sannsynligheten for tilstedeværelse av A. erythropus er knyttet til områder med en høyde på under 500 m med rikelig med våtmarker, spesielt elvebreddehabitat, og et klima med nedbør i den varmeste kvartalet på rundt 55 mm og en gjennomsnittstemperatur på rundt 14 °C i løpet av juni-august. Menneskelig forstyrrelse påvirker også stedets egnethet, med en gradvis reduksjon i artsforekomst som starter rundt 160 km fra menneskelige bosetninger. Fjernsporing av dyrearter kan bygge bro over kunnskapsgapet som kreves for robust estimering av artsutbredelsesmønstre i avsidesliggende områder. Bedre kunnskap om artsutbredelse er viktig for å forstå de storskala økologiske konsekvensene av rask global endring og etablere strategier for bevaringsforvaltning.