Flerskala habitatvalg av to østasiatiske vannfuglarter i tilbakegang i deres kjerneområde for våropphold.

Tidsskrift:Økologiske indikatorer, 87, s. 127–135.

Art (fugl):Stor hvitpannet gås (Anser albifrons), tundrasædgås (Anser serrirostris)

Abstrakt:

Dyr reagerer på miljøet sitt på flere romlige skalaer som hver krever forskjellige bevaringstiltak. Vannfugler er viktige bioindikatorer for globalt truede våtmarksøkosystemer, men deres flerskala habitatvalgmekanismer har sjelden blitt studert. Ved hjelp av satellittsporingsdata og maksimal entropimodellering studerte vi habitatvalg for to tilbakegående vannfuglarter, hvitpannegås (Anser Albifrons) og tundrasædgås (A. serrirostris), på tre romlige skalaer: landskap (30, 40, 50 km), beitesøk (10, 15, 20 km) og hvilested (1, 3, 5 km). Vi antok at habitatvalget på landskapsskala hovedsakelig var basert på relativt grove landskapsmålinger, mens mer detaljerte landskapstrekk ble tatt i betraktning for habitatvalget på beite- og hvilestedsskala. Vi fant at begge vannfuglartene foretrakk områder med en større andel våtmarker og vannforekomster på landskapsskala, aggregerte vannforekomster omgitt av spredte dyrkingsområder på beiteskalaen, og godt forbundet våtmarker og godt forbundet mellomstore vannforekomster på hvileplassskalaen. Hovedforskjellen i valg av habitat for de to artene oppsto på landskaps- og beiteskalaen; faktorene på hvileplassskalaen var like. Vi foreslår at bevaringsaktiviteter bør fokusere på å forbedre aggregeringen og sammenhengen mellom vannforekomster og våtmarker, og utvikle mindre aggregert dyrkingsmark i omgivelsene. Vår tilnærming kan veilede bevaringspraksis for vannfugler og våtmarksforvaltning ved å tilby effektive tiltak for å forbedre habitatkvaliteten i møte med menneskeskapte miljøendringer.